Nes – laget vi elsker å slå!

Nes – laget vi elsker å slå

Fredag klokken 19.00, da smeller det. Det er da endeløse dager med forberedelser skal kulminere i en prestasjon som forhåpentligvis skal gjøre et entusiastisk og vakkert Nybygda-publikum stolte som haner. Fredag klokken 1900, det er sannhetens øyeblikk. Det er slike øyeblikk som definerer et liv. For hva er egentlig livets mest monumentale øyeblikk? Konfirmasjon? Fullbyrdelsen av utdanningsløpet? Kjøp av ens første bolig? Glem det! Det er oppgjør som denne man kommer til å huske tilbake på når man sitter der på eldrehjemmet og reflekterer over ens egne bragder eller skuffelser i livet. Kanskje kan giftemål og farskap måle seg med følelsen over å ha innfridd de enorme forventingene til et ens egne på idrettsarenaen. Kanskje!

Fredag har vært en dag vi både har sett frem til og gruet oss til lenge. Først og fremst har vi gledet oss til muligheten til å revansjere den famøse onsdagskvelden tidlig i september i fjor. Vi hadde invitert vårt publikum til en folkefest denne kvelden, men kvelden skulle i stedet bli selve definisjonen på Murphys lov. For det første så bydde vårherre opp til den mest regntunge dagen i løpet av 2017 og selv om vi hadde ordnet med oppsatte telt som gjorde så publikum kunne unngå å bli bløte var det likevel et vær som la en solid demper på feiringen. Det var imidlertid på banen vi skulle kapitulere mest. På en regntung matte skulle mange få den mørkeste dagen så langt i livet. 0-5 ble resultatet. I hjemmegarderoben etter kampen hersket det en kollektiv massedepresjon som var så dyster at selv Dorothe Engelbretsdatter sine melankolske rim ville virke lystige i forhold.

Det tar tid å lege et sår. Ingen av de som spilte kampen for 9 måneder siden har vel heller blitt helt helbredet. Gjennom vinteren har vi likevel prøvd å snu sorg og tunge tanker til et sviende ønske om revansj. Vi ønsker å vise vårt hjemmepublikum at vi ikke er et lag som svikter når det gjelder som mest, og vi ønsker å vinne tilbake æren vår. Blodhevn forsvant som straffemekanisme i løpet av middelalderen i takt med kirkens økende innflytelse, men tanken om å gjenvinne æren med alle mulige midler er stadig en dominerende tanke i vårt felles tankegods.


(For denne logoen og klubben skal vi løpe til krampa tar oss og litt til på fredag!)

Det vil være en overdrivelse å si at vi har levd en tilværelse som asketer det siste året. Tidvis har vi unnet oss både alkohol, usunn mat og seksuell nytelse. Vi har ikke vært perfekte i vår søken etter revansj, men vi har til tross for enkelte krumspring likevel ofret mye av hva livet har å by på for å være mest mulig rustet til å få den etterlengtede revansjen. På fredag skal vi forhåpentligvis få betalt for alle svettedråper vi har fremprovosert sammen. På fredag skal vi forhåpentligvis få betalt for alle de timene med team-building vi har hatt for å skaffe mest mulig relasjoner i gruppen. På fredag skal smertene fra september forhåpentligvis forsvinne på lik linje som en hund igjen får se igjen sin eier etter et år på avveie.

Selv om troen på revansj er intakt er det likevel også nerver før sannhetens øyeblikk. Personlig har jeg nylig opplevd angstanfall bare av tanken på å tape. Stressnivået som preger de enkelte i dagene før dommeren omsider setter kampen i gang unner jeg ikke min verste fiende. Hvis vi overlever denne siste uken uten varige men så vil det innebære at behovet for psykologer i denne verden trolig er over. Presset er kolossalt. Forventingene er enorme. Vi trenger all mulig støtte fra publikum for at dette presset skal resultere i et positivt utfall!

Hva så med Nes? Mens vi i Nybygda er preget av en felles angstlidelse så virker bortelaget og heller bære preg av en felles selvforherligelse som neppe kan sies å være sunn. Arrogansen til nesningene har nemlig vært i ferd med å bikke over til narsissisme det siste året i takt med at resultatene har blitt stadig bedre. I nesningene sitt hode så er nok vi nybygdinger heldige som i det hele tatt får delta på samme idrettsarrangement som representantene for aristokratiet fra den andre siden av Furnesfjorden.

Med bakgrunn i at nesningene virker å være forelsket i bare tanken på å hylle seg selv så er vi forbauset over at det tilsynelatende ikke er reist en statue av trener Taskerud på Stavsjø enda. Om han skulle lykkes med å slå Nybygda nok en gang er det nok likevel ingen tvil om at Nesbrua offisielt blir omdøpt til Taskerudbrua og at samtlige nesninger i fotballgruppa blir adlet av lokale storbønder i en høytidelig seremoni på Hoel Gård.


(Nes-logoen som har blitt brukt hyppig som blink for dartskivene på klubbhuset i Nybygda den seneste tiden)

På fredag har vi mulighet til å gi den enorme selvtilfredsheten til nesningene et mageplask som vil gi et kraftig utslag på richters skala. Nesningene må anses for å være klare favoritter, men ved hjelp av et nybygda publikum som møter i opp hopetall så skal vi løpe til krampen tar oss for å gjenvinne bygdas stolhet og ære!

Vi sees på Tundraen klokken 19.00 førstkommende fredag!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *